Starter dette innlegget med et rødt hjertet..... fylt av vennskap og kjærlighet og sender direkte til min venninne Trude! En del av meg forstår ikke at hun er blitt borte.... borte for alltid.... flere ganger har jeg tatt meg selv i å tenke at : nei, nå sender jeg sms til henne, eller ringer henne... men nei... i d jeg tenker tanken blir jeg såååå lei meg.... for d går opp for meg at jeg aldri får pratet med henne igjen... og den tanken er såååååååååååå vondt!!! Vi hadde alltid så hyggelige og morsomme samtaler på telefonen når vi ringte hverandre.... og vi har alltid snakket om at selv om vi bodde på hver vår kant i landet, og selv om d kunne gå noen uker imellom vi snakkes sammen så visste vi ALLTID at vi var der for hverandre hvis d var noe.... og d var så GODT å vite!!! Tenker på stakkars lille prinsessa til Trude som er blitt 6 mnd nå, hun kommer aldri til å huske sin snille gode mamma.... *tørker tårer her jeg sitter nå* huff.. dette er ikke lett... vanskelig å sette ord på ting... og å forestille seg hvordan Trudes samboer har d, foreldrene til Trude og de andre nære.. Har heldigvis bestandig hatt god dialog og kontakt med moren til Trude både før og etter dette tragiske skjedde, noe JEG setter utrolig pris på.... er så godt å prate med henne synes jeg.... Var en tung dag på lørdag nå.... Trude skulle egentlig gifte seg.... men d ble dessverre ikke slik.... Mange spørsmål har dukket opp og konklusjonen min er: LIVET ER IKKE BESTANDIG RETTFERDIG!! :'(
På fredag er d begravelse i Arendal.... og jeg selv har ikke mulighet til å komme meg nedover, noe jeg er lei meg for... men jeg vet at Trude VET at hun er i tankene mine hele tiden... og at jeg gjerne hadde vært der hvis jeg hadde fått kabalen til å gå opp....
Kjære snille Trudemor..... håper du har d godt der du er nå!! Kommer alltid til å huske deg og alt d morsomme vi har gjort opp gjennom årene... og jeg har heldigvis maaaange år å huske!!!
